Ser fram til en ny tid igjen

Litt klokere. Litt mer avslappet. Men fortsatt spent. Det oppsummerer denne dagen.

Det startet som sagt med en EEG-undersøkelse. Jeg var litt sent ute, og gikk i ren vane opp til nevrologisk poliklinikk. Dit skulle jeg jo ikke før etterpå. Jeg stresset meg ned ni etasjer og til riktig seksjon, med et stappfullt venterom. Kanskje ikke vits i å stresse likevel, tenkte jeg litt småirritert, men også en anelse letta.

Men jeg venta bare fem minutter. Så var det inn å slenge seg på «benken». Litt smånervøs. Fullstendig klar over at disse undersøkelsene kan være litt intense. Denne var ikke noe unntak. Den 20 minutter lange undersøkelsen starta rolig med å blunke litt med øynene for så å lukke dem og puste rolig. Etter noen minutter begynte det verste, for min del; Puste fort i 3 minutter. Det skal jeg love deg du blir tørr i halsen av. Men jeg ble også småsvimmel, og kjente noen rykninger i armen i etterkant. En liten stund fryktet jeg et anfall. Det hadde vært sååå bittert. Heldigvis, skjedde ikke det. Jeg kom meg greit gjennom resten av undersøkelsen som bestod av en lampe som blinket i forskjellige nivåer av intensitet, og bare ligge rolig og puste vanlig. Så var det å vaske alt klinet ut av håret(og endelig få bruke hårspray og få litt sveis igjen) og videre til nevrologen.

Veldig deilig og få fiksa på håret igjen. En fordel ved slike undersøkelser, er å ha kort år. Et annet tips, er å ta med seg egen balsam, som gjør det lettere å få ut klinet.

 

Svar på alle spørsmål som surrer i topplokket om dagen fikk jeg ikke, men det har jeg heller ikke turt å håpe eller forvente heller.  På grunn av bivirkninger av den nye medisintypen jeg startet med i februar, som jeg ikke føler meg komfortabel med, ble vi enige om at jeg skulle gå tilbake til den typen jeg brukte før det igjen. Det betyr nedtrapping og opptrapping. IGJEN. Det blir i det hele tatt en ustabil situasjon for meg nå mens jeg endrer medikamenter, og bør være ekstra forsiktig og ta det med ro. Samtidig føler jeg meg trygg, siden jeg har brukt denne typen i flere år tidligere hvor det har gått rimelig greit.

På EEG-undersøkelsen kunne de ikke se noe bekymringsverdig. Så hvis jeg fortsatt er anfallsfri og i fin form fram til jul, så kan jeg få kjøre bil inn i det nye året. JUHU!!! 🙂 🙂  Så alt i alt, må jeg si meg veldig fornøyd med dagen. Nå skal jeg slappe av med sesongstart av Greys Anatomy, og etterpå legge meg med et stort smil om munnen. Ha en fortsatt fin kveld alle sammen! Må få avslutte med en STOR TAKK til alle som følger meg og viser støtte. Det betyr mer enn dere tror! 🙂

 

Klar!

Jepp, da er jeg klar for morgendagen! Nevrologisk avdeling på Lillehammer sykehus står for tur. Jeg. Er. Spent. Veldig spent!

For jeg vet egentlig ikke hva jeg kan forvente av denne timen. Det eneste jeg vet, er som jeg skrev sist, at jeg håper på litt flere svar som vil hjelpe meg med å tenke mer framover nå. En ting jeg vet for sikkert, er at førerkort blir tema. Og medisindose. Så det er noen sommerfugler som kribler, for å si det mildt!

Før jeg skal ha en prat med nevrologen, så skal jeg inn til Elektroencephalografi. Altså, EEG. Det er en undersøkelse av hjernens elektriske aktivitet. 21 små elektroder blir festet til hodebunnen min med elektropasta. Så nå er håret mitt vasket og rent, som det må være. Å ikke style det slik jeg vil og pleier å gjøre i morgentidlig kan nok bli en bitteliten utfordring, men..hehe!

Selve undersøkelsen skal du få høre mer om i etterkant. Men jeg blir i hvert fall seende sånn cirka slik ut, bare uten nettingen og sekken:

 

Jeg lever!

Jeg har, som dere kanskje har merket, hatt en liten bloggpause. Andre ting har rett og slett måttet prioriteres først. Både mindre og større ting.

Av større ting som har krevd tid og energi av meg, er en liten episode for noen uker siden. Det var søndag. Jeg satt helt rolig i en stol og slappet av. Plutselig begynner ene hånda mi å skjelve. Skjelving er noe jeg har vært plaget med en stund. Mest sannsynlig er det en bivirkning av medisinene jeg tar. Men denne gangen skalv hele hånda mi intenst i cirka 30 sekunder. Så intenst at jeg var redd det skulle gå over i et epilepsianfall.

Det gjorde det heldigvis ikke. Men jeg ble veldig redd. Og tankene var mange. Var dette en type anfall? Hva skjer eventuelt da? Må jeg vente enda mer på førerkortet da? Må jeg inn på SSE igjen? Må jeg bytte medisiner igjen? Var det bivirkning? Eller var det noe helt annet? Jeg har med andre ord vært veldig langt nede en tid.

Hva det var, vet jeg fortsatt ikke. Om jeg noen gang vil få svar på det, vet jeg heller ikke. Foreløpig går jeg ut ifra at det ikke var et anfall, siden jeg var ved bevissthet og jeg aldri har hatt lignende anfall. Sannsynligheten for de to andre alternativene er større. Noe jeg har slått meg til ro med. Snart skal jeg uansett til kontroll hos nevrolog, noe jeg ser fram til. Håpet om mer svar er selvfølgelig der.

Noe annet som tar mye tid nå, er at jeg har fått skolebarn i hus. Jeg prøver å holde tunga så beint i munnen som mulig. Men det er jo mye gleder ved det også da.  Å se at barnet ditt mestrer nye ting varmer et mammahjerte godt. For eksempel nå som hun har knekt lesekoden. I går hadde hun funnet seg en av epilepsibøkene her og leste i den mens hun ventet på at middagen skulle bli klar. Gjett om jeg er stolt 🙂