Da er 2020 i gang. Nytt år. Blanke ark skal fylles. Skal jeg bruke grå blyant som kan viskes ut, eller kjøre på med farger?
Jeg hadde egentlig planer om et god jul-innlegg også, men tid til det fant jeg plutselig ikke. Selv om jeg i år, eller i fjor da, overhodet ikke hadde stresset med noe. Samtidig skal det likevel ikke mye til før tidsplanen er fylt i desember. Men bedre sent enn aldri, er det ikke det de sier?!
Jeg har hatt en fin og koselig advent og jul, til tross for at tre av fire i familien har vært sausa forkjøla i jula og dermed måttet holdt senga/sofaen et par dager. Men litt sykdom i juletider har nesten blitt en vane etter at vi fikk barn. Forkjølelse eller omgangssyke. Det er neimen ikke mange år vi har kunnet feire helt sykdomsfrie.
Litt kjedelig er det, men vi tåler det. Så lenge det ikke er noen alvorlig infeksjon, som jeg fikk for tre år siden og det da endte med kraftig epilepsianfall og en natt på sykehuset på Lillehammer. Vel, 2.dag jul som var nå kunne jeg feire at det var 3 år siden. TRE ÅR UTEN ANFALL. Deilig følelse. For å markere det litt fikk jeg eldstefrøkna til å lage en diplom. Litt bevisst, for at barna skal forstå hvor viktig og gledelig dette er for meg og hele familien.
En diplom som skal tas godt vare på. Forhåpentligvis kan vi lage en ny til neste år.
Nå er 2019 et avsluttet kapittel. Et kapittel i mitt liv som på sett og vis har inneholdt et vendepunkt for meg. For ett år siden kom jeg til ett punkt hvor jeg innså at noe måtte endres i livet mitt. Jobb, familie og epilepsi kan være mye å takle. Jeg følte at jeg strekte ikke til hverken på jobb eller som mor, og hadde ikke overskudd til å takle mine tilleggsutfordringer med epilepsien og ta vare på helsa mi godt nok. Med god og superviktig støtte fra mange hold, sluttet jeg å jobbe og fikk innvilget ufør. Et tungt valg som 33-åring. Og jeg har ikke tenkt å komme med en lang forsvarstale for hvorfor det er et riktig valg for meg, for det har ingen andre noe med. Det eneste jeg vil si er at jeg nå har det mye bedre med meg selv på flere måter som er av stor betydning. Livskvaliteten min er bedre enn på lenge. Og målet mitt vil alltid være å komme tilbake i jobb på et tidspunkt.
Nå er jeg klar for 2020 og hva det nå enn vil bringe med seg for meg og mine. Forhåpentligvis nok et anfallsfri år. Kommer også til å jobbe med bivirkningene som jeg sliter med. Kanskje klarer jeg å fjerne noen av de, eller hvert fall lette de noe. Hjertet mitt gjør et ekstra hopp av glede bare ved tanken på at det kan være et realistisk mål dette året. Men kanskje vil det også innebære noen risker. Jeg går nok for å fylle blanke ark med farger- i år også. Det er bedre å angre på noe du har gjort, enn å angre på noe du ikke gjorde eller prøvde .
Godt nyttår til dere alle!
Mamma med epilepsi 