Tilbake i jobb

19.februar. Nok en milepæl i min sykdomshistorie. Både i 2009 og nå i dag, i 2018. 

I 2009 kunne jeg endelig juble over ett helt år uten anfall. For første gang etter at jeg fikk diagnosen. Og jeg kunne begynne med kjøretimer. September samme år var førerkortet i boks! Ubeskrivelig følelse.

I 2018 en kanskje litt mindre milepæl i mange sine øyne, men vel så viktig for meg. Etter 1,5 år som sykemeldt og hjemmeværende, satte jeg meg i bilen i dag tidlig. Leverte minstemann i barnehagen. Satte på høy musikk. Og kjørte. En halvtime senere var jeg framme. Det kriblet. Endelig kunne jeg gjøre noe mer i tillegg til å være mamma, kone og fokusere på helsa igjen. Jeg begynte i jobb! Nå kan jeg få bruke kompetansen og den lille ressursen jeg har til å jobbe. For ja, jeg begynner ikke i full jobb igjen. Jeg begynner forsiktig i en 30 prosent stilling. Dette håper jeg at jeg mestrer godt. Jeg har i hvert fall troen på det selv.

Arbeidsgiveren er den samme som da jeg ble sykmeldt. Arbeidsdagene styrer jeg mye selv nå etter hvor mye jeg orker og klarer om gangen. Jeg føler meg superheldig, for dette er absolutt ikke en selvfølge for oss med epilepsi. Mange med epilepsi sliter med å i det hele tatt få seg en jobb fordi arbeidsgivere er skeptiske til diagnosen. Noe jeg mener nok en gang peker tilbake til uvitenhet blant folk. Synd. Så tommel opp til Norsk epilepsiforbund som jobber hardt og bra med å spre mer (og riktig) informasjon om epilepsi.

Første arbeidsdag gikk veldig bra. Jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang. Selv om det var en kort dag, så var jeg ganske sliten da jeg kom hjem. En liten powernap på sofaen var deilig. Noe jeg vanligvis ikke har. Nå blir utfordringen å finne, og bruke gode verktøy til å skape en fin balanse i hverdagen, slik at jeg klarer å fungere i jobb på langtidsbasis. Men jeg føler meg godt forberedt og klar til å ta den utfordringen. Noen grep har jeg allerede gjort, som jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg.

Like sikkert som at julaften er 24.desember hvert år, er det at jeg skal gi mitt for å være arbeidsfør lengst mulig. Jeg har blitt rådet av flere rundt meg til å bare være hjemme, hvert fall nå mens ungene er små. Men jeg føler ikke at jeg som 31 år bare skal sette meg ned på ræva å godta at epilepsien skal overta så mye av livet mitt. Derfor har jeg valgt å gå min egen vei, ved å redusere arbeidsmengden. Derfor er denne dagen en milepæl for meg. Håpet er å klare og jobbe mer igjen etter hvert.  I don’t give up this fight! 

 

 

Musikk som medisin

Kjenner du følelsen? Følelsen av å rømme bort fra livet for en liten stund. Koble helt ut. Glemme alt annet. Middager som skal lages. Klær som skal vaskes. Møter. Jobb. Sykdom. Oppussing. Alt du burde-burde gjøre. Den følelsen får jeg med musikk på ørene. 

 

Når jeg skriver dette er mitt nye headset jeg fikk til jul på plass på ørene, og favorittlista på Spotify er skrudd på. Endelig. Har sett fram til dette i flere timer i dag. Musikk har betydd mye for meg helt siden jeg var født. Med en veldig musikalsk familie så er ikke det så rart, kanskje. Jeg endte ikke opp med å spille noe instrument, men det har likevel en stor plass i livet mitt. Helt fra jeg var ganske lita sovna jeg gjerne til musikk på radioen. Da jeg kom hjem fra skolen så var det helst på med CD-spilleren med en gang.

Jeg hadde musikk på ørene da jeg kjørte snowboard i ungdomstiden. Husker til og med hvilken sang jeg hørte mest på. Å høre på musikk mens jeg surfet gjennom snøen, forsterket følelsen av å koble av. Jeg hører gjerne på musikk når jeg jobber også.

Ikke minst er musikken god å ha når jeg  er sint på og lei av epilepsien. Gåturer og rolige stunder helt for meg selv med musikk på ørene da er gull verdt. Tekster og melodier hjelper meg med å koble av og slappe av, men også å få ut følelser. Både gode og vonde. Enkelte sanger blir derfor også ofte knyttet til spesielle ting som skjer i livet mitt. I tillegg hjelper musikken meg med å samle tankene og eksempelvis takle anfallene mine bedre. Og lettere konsentrere meg. Med andre ord; Musikk er medisin for meg. Og musikk som medisin er faktisk noe det er forsket en del på, og gjort en del interessante funn på. Les bare her: https://www.nrk.no/rogaland/xl/musikkmedisinen-1.13811302

«Hva er musikk? Det er kjærlighet. Det er universets språk.»

– Adil Khan

Hvilken musikk som blir spilt er ikke så nøye. Jeg er ganske altetende. På Spotify-listene mine er det både folkemusikk, indie, pop, rock, electronika og yoga-musikk. Enkelte sjangre blir selvfølgelig hørt mer på enn andre. Akkurat nå er det pop, som gir meg energi. Nærmere bestemt treningslista mi som også blir brukt på tredemølla.  Det viktigste er at musikken gir meg noe i en eller annen form.

Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er alene om å være avhengig av musikk. Poenget mitt er, at den har vært som medisin for meg og min epilepsi. Og det både håper og tror jeg den kan være for mange andre også. Ikke bare de med epilepsi, men også andre helsemessige utfordringer.

GOD HELG! Sett på en av dine favorittsanger og kos deg! 🙂

 

Hadde aldri klart meg uten musikk her i livet. Musikk er en av de beste medisinene.