Mitt mål med denne bloggen, var å spre informasjon om hvordan det er å leve med epilepsi. En sykdom de fleste vet så altfor lite om. Nå vet jeg at jeg nådd mitt mål.
I dag. 26.april 2018, er det nøyaktig 1 år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen. Med det målet om å bidra til kunnskap og åpenhet rundt det å leve med epilepsi. Jeg kjente på et stort behov for å engasjere meg i min egen sykdom, og følte at blogg ble en naturlig kanal for meg å nå gjennom med, med min journalistbakgrunn og skriveglede. Og at jeg nøyaktig 1 år senere skulle sitte her å skrive om hvor glad og rørt jeg er over følelsen av å ha nådd mitt mål, hadde jeg nok ikke sett for meg.
Nylig fikk jeg en melding fra ei i Nord-Norge (!), som jobber på en institusjon der alle brukere har epilepsi, samt ulike funksjonshemminger. Hun og hennes kolleger følger derfor denne bloggen og finner den veldig nyttig. Særlig siden brukerne de jobber med ikke klarer selv å forklare hvordan de har det, og hva de trenger. Og de har gitt meg input på hva de ønsker å lese og lære mer om. Så neste innlegg vil nok handle om et av de temaene de vil vite mer om.
Spørsmål om å opprette en møteplass for oss med epilepsi (og pårørende) her i Nord-Gudbrandsdalen, og arrangere informasjonskvelder har jeg også fått. Sånne tilbakemeldinger betyr mye. Jeg blir nesten rørt. Eller, nei. Jeg blir rørt. For jeg har virkelig nådd målet mitt. Noe jeg knapt turte å håpe på da jeg startet denne bloggen. Å skrive innlegg som er interessante og engasjerende krever tid og energi. Så det har vært litt skummelt. Det å finne en balanse mellom hva jeg føler er greit å dele med hele verden, og det som blir for privat og personlig har kanskje vært (og er)største utfordringen.
Men det gir meg så mye. Slike tilbakemeldinger gir motivasjon for å fortsatt bidra til å spre informasjon om epilepsi. Og kanskje blir det både møteplass og informasjonskvelder 🙂 Send meg gjerne en melding om DU ønsker å være med på noe slik, både som publikum og bidragsyter. Og kom gjerne med ideer. Jo flere vi er sammen…. 🙂
Og så skal jeg prøve å skrive litt oftere! Vet det har gått altfor lenge siden sist nå. Men hovedfokuset har nå vært på jobb og familie. Og det har for så vidt vært ganske deilig å ikke tenke så mye på epilepsien en stund. Jeg er jo, som jeg har skrevet tidligere, veldig opptatt av at epilepsien kun er en liten del av meg.
Ønsker alle en fin helg!
Mamma med epilepsi 